Bresson har her laget en film basert på reelle hendelser. André Devigny skrev bok om hans egen rømning fra Fort Moncluc fengselet som ble brukt av nazistene under annen verdenskrig. Bresson selv hadde vært fange under krigen og brukte Devigny som medarbeider under filmen, da han ville ha en autentisk film, Devigny lånte vekk blant annet tauene og krokene som han laget for å rømme.

Første del av Bresson's Fengsel-trilogi, etterfulgt av Pickpocket og The Trial Of Joan Arc, jeg blir nesten nødt av naturlige grunner nødt til å sette denne opp mot Bresson's Journal d'un curé de campagne (# 238, som jeg kjedet meg gjennom!) som var en langt mer tålmodig og spirituell film. A Man Escaped har noe spirituelle undertemaer, men er en mye mer spennende og klaustrofobisk prøve. Filmen er lagt ned til minste detalj hvor vi får se Fontaine (hvorfor han ikke bruker sitt eget navn vet jeg ikke..) fanget av nazistene, og lukket opp bak lås og slå. Derfra hans indre monolog og skuespillet til Leterrier som via Bresson's detaljerte regi får vi se karakterens mentale forandringer, alt i fra paranoide forestillinger til fast bestemthet om å vri seg ut av nazistenes tortur.

Andre detaljer Bresson deler med oss er hvordan Fontaine lager skjeen som han bruker som "meisel" til å skrape seg ukesvis gjennom en solid tredør, han lager klatretau av laken, klær og alt annet tøystoff og bruker enkle hverdagslige ting som sengesprinkler til lufteventiler til å lage kroker, vaiere osv til å lage et solid rømningsverktøy. McGyver hadde lært en ting og to her.

Filmen styres mye av Leterriers fysiske fremtoning som minner meg mye om Dj Qualls fra blant annet Road Trip. En skarvete og utmagret fremtoning som sitter stort sett hele delen av filmen alene i en 2x5 celle. Filmens score er av den sparsomme typen og bidrar til en bredere klaustrofobisk og atmosfære av ubehag. Kun ved de daglige luftingen av fangene ute i fengselsgården er akkompagnert med musikk, tilbake i cellen er det mutter stille og kun den indre, slitne og desperate monologen til Fontaine og hans kamp for å ikke å gå gal innenfor de murene hvor stillheten blir brutt av eksekusjonskudd et annet sted innenfor murene.

Kontrastene mellom Renoirs Grande Illusion er store, her får vi servert en mer økonomisk, detaljert og spartansk fengselstilværelse som ikke annet bygger på større innesperret og mental frustrasjon. Og det er ikke uten grunn at Godards formening om at Bresson var for fransk film, det Mozart var for tysk musikk og Dostovjesky var for russisk litteratur.

En virkelig spennende franske rømningsfilm, så engasjert og sittende på tuppen av stolkanten har jeg ikke vært siden Siegels Escape From Alcatraz. Denne er virkelig å anbefale, jeg fanget ikke helt de religiøse og spirituelle undertema som andre kritikere har hengt seg opp i, bortsett fra filmens alternative tittel The Wind Bloweth Where It Listeth som er hentet fra godboka . Men det ødela ingenting for underholdningen.

Slik jeg ser det er Bresson's mesterverk fremdeles et lite fyrtårn innen fransk film.