Heat

Heat er en av 90-tallets store triumfer. Det 3 timer lange krim-eposet følger tyven Neil McCauley og politietterforskeren Vincent Hannas katt-og-mus-spill gjennom LAs gater. Michael Manns isblå foto og neo noir-stil gir oss noen av filmhistoriens mest fantastiske ranssekvenser, men tilfører også filmens mange rolige og melankolske øyeblikk sårbarhet og dybde. Tematisk går Heat langt utenfor rammene av det en forventer av en sjangerfilm, og er en intens studie av maskulinitet, ære, og profesjonalitet.

Da Heat ankom kinolerretet i 1995 var det foreningen av Pacino og De Niro som fikk mest oppmerksomhet. For første gang skulle disse titanene dele skjermen sammen. At dette hadde vært et lidenskapsprosjekt for regissør Michael Mann siden 70-tallet fikk mindre oppmerksomhet. Det første utkastet til filmen var klart i 1979, og i kjølvannet av hans strålende debut Thief (1981) prøvde han å realisere prosjektet uten hell. Utover 80-tallet forandret Mann TV-industrien med ikoniske Miami Vice og Crime Story. Disse suksessene ga han muligheten til å lage en TV-pilot av Heat – nemlig LA Takedown (1987). Over halvparten av manuset ble sløyfet for å få historien til å passe inn i TV-formatets mer rigide rammer.

LA Takedown var ingen suksess og planene om en videre serie ble fort forkastet. Samtidig er kjernen til Heat der. Den berømte kaféscenen er på plass, og dialogen er tilnærmet den samme. Allikevel uteblir magien, og LA Takedown fremstår som en skoleoppsetning av Heat. At Mann børstet støvet av sitt originale manus og ga oss en av 90-tallets rikeste filmopplevelser er noe vi alle burde være takknemlig for.

Trivia: Heat er en av Christopher Nolans favorittfilmer og The Dark Knight er kraftig inspirert av den.